På flyttefot

2007-06-08T01:16:00.000+02:00

Det du leter etter finner du her

Ars Ethica har etter ett år og fem dager i blogger/blogspots lune rede endelig tatt spranget til wordpress (for andre, og forhåpentligvis siste gang). Velkommen skal du være :)

1984 in the real world

2007-06-07T21:22:00.000+02:00

Da jeg var i Kina sommeren 05 var det en ting som gjorde meg mer opprørt enn noe annet; at kinesiske myndigheter har klart å slette Den Himmelske Freds Plass-massakren fra folkets hukommelse. De amerikanske engelsklærerne jeg møtte kunne fortelle at kinesiske ungdommer ikke visste at det hadde skjedd noe der, langt mindre datoen (4. juni). De få som hadde hørt noe kunne fortelle at det var Falun Gong-sekten som hadde demonstrert, men de fnøs av antydninger om at staten satte inn soldater mot demonstrantene. Da jeg senere var på Den Himmelske Freds Plass og så en sveitsisk diplomatbil parkere like ved, ble det nesten for mye hykleri for meg - alle diplomatene vet hva som skjer, men kinesiske myndigheter nekter å en gang prate om det. Det var som tatt ut av Orwells 1984 - staten kontrollerer mediene og skriver om historien ved å endre historiebøkene og fengsle de som forsøker å fortelle sannheten.

Nå slår det jo likevel sprekker ettersom en effektiv sensur jo krever at de som sensurerer vet om det som skal holdes hemmelig. Og dermed kommer hyllester på trykk likevel. Skjebnens ironi, eller eventuelt uunngåelig. Jeg er ikke helt sikker.

Det som likevel ødelegger skadefryden min er jo at kinesiske medier neppe kommenterer denne glippen, eller at avisens redaktør fikk sparken for den annonseansvarliges glipp. Og ettersom BBC.co.uk, CNN.com, Reuters og Wikipedia ikke er tilgjengelige i Kina får kinesere flest ikke høre om det heller. I hvert fall ikke når Yahoo oppgir personlige opplysninger om kinesere og Google stenger for søk på "sensitiv" informasjon. Vi kan vel bare håpe at de nye innføringene av eiendomsrett i Kina er enda et skritt på den lange veien mot demokrati. Det er vel strengt ikke så mye vi kan gjøre.

Det moralske kompassets utilstrekkelighet

2007-06-04T18:28:00.000+02:00

"Klokken var halv tid torsdags morgen, og da klasse 5A kom inn fra friminuttet sitt stod en dyster mann bak frøken Johansens kateter. Han hadde en koffert plassert på kateteret, og den alvorlige minen hans sørget for at frøken ikke for en gangs skyld ikke trengte å be klassen roe seg ned.
- Da har vi fått besøk av denne mannen, Stefan, som skal fortelle dere om en "medisinsk prosedyre" (det betyr noe man gjør på sykehus) som mange av dere kanskje har hørt nevnt på TV, eller kanskje noen til og med har noen i familien deres som har opplevd det. Værsågod, Stefan, smilte frøken og satte seg på en stol ved døren.
Stefan kremtet, så utover den spente forsamlingen, og begynte å fortelle. Han begynte forsiktig med å snakke om rett og om galt. Han tok frem bilder og illustrasjoner av selve prosedyren - ganske så groteske, om jeg tør si det selv - og sørget for at alle fikk sett godt på dem. De fleste så ned, og noen av jentene begynte å gråte. Han snakket med glød og engasjement om hvordan politikerne i forskningens navn hadde definert hvem som hadde krav på menneskerettigheter og hvem som ikke hadde krav på det. På ansiktsuttrykket hans så det ut som om han smakte på sur melk når han tok prosedyrens navn i sin munn, så avskyelig var det. Små barnenever knyttet seg i sinne, de også. Vesle Karl som satt i hjørnet ved vinduet kjente at han ble svimmel og kastet til slutt opp ved pulten sin. Han hadde bare hørt mamma og pappa snakke om begrepet hjemme før, og det var uforklarlig for ham at foreldrene hans hadde latt legene gjøre noe så avskyelig mot lillebroren hans. En gutt som egentlig skulle gått i første klasse nå. Stefan stoppet opp og avgjorde at nok fikk være nok. Budskapet hadde nådd sitt mål.
- Da tror jeg dere kan få et litt lengre friminutt enn vanlig, sa frøken og fikk den unormalt tause forsamlingen ut av rommet. Hun åpnet noen vinduer for å få litt frisk, ren luft inn. Han la en hånd på skulderen hennes.
- Jeg vet at du synes det er vondt å se smerten deres. Men det er nødvendig, frøken Johansen!
Hun så ned i bakken og nikket.
- Det er en avskyelighet, men disse barna skjønner det så lett som bare det! Deres moralske kompass er ukorrumpert og rent - hvis bare politikerne kunne lytte, sukket han.
- Heldigvis er det de som er fremtiden. Dette er en generasjon som vokser opp med kunnskap om at menneskerettighetene ikke slutter ved døden; man er jo like fullt et menneske! Jeg vet ikke om vi får se det, men jeg er overbevist om at folket snart vil ta til fornuften og en gang for alle innse obduksjoner som den avskyelighet det egentlig er."

Det utføres mange obduksjoner årlig i Norge. Hensikten er å avdekke den avdødens dødsårsak i straffesaker, eller i forbindelse med forskning og undervisning. Det er ikke usannsynlig at noen du kjenner eller er bekjent av har blitt obdusert, og det er en temmelig grotesk prosedyre. Uten å gå i detalj kan jeg garantere deg at du neppe ville klart å vært til stede ved selve prosedyren. Jeg har selv et nært familiemedlem som har blitt obdusert, og jeg forsøker som best jeg kan å la være å se det for meg.

Morten på Morbus Norvegicus postulerer at om man gir 5. klassinger grundig og saklig informasjon om abort vil "de flestes reaksjon ville være sinne, vantro og avsky – ikke primært mot det estetiske ved det som skildres, men mot det etiske. Barnas innebygde moralske kompass ville fortelle dem at abort er galt."

Først og fremst vil jeg betvile at den informasjonen Morten tenker på er særlig "saklig" i mine øyne. Jeg kunne fortalt dem om det samme inngrepet, og ingen ville fortrekt en mine - det hele kommer an på hvordan man pakker det inn. For dersom barn er noen som helst rettesnor på hva som er avskyelig, burde vi alle snarest søke tilbake til våre "innebygde moralske kompass", melde oss inn i Hitlerjugend og bli jødehatere hele gjengen. Barn svelger alt rått dersom en middels godt forberedt voksen skal selge dem et budskap.

Dernest, hensikten med teksten over var å vise at det finnes medisinske prosedyrer som de aller fleste oppfatter som avskyelige om de får nok informasjon, uten at det gjør handlingen "gal" av den grunn. Hvorvidt Morten mener at obduksjoner egentlig er moralsk forkastelige og at vi som aksepterer det "har hatt flere år på oss til å si samvittigheten imot, la den sløves, og å overhøre dens hvisking", vites ikke. Det er et faktum at senaborter er noe de aller fleste synes er uappetittelig (eller på godt norsk avskyelig) om du viser folk de beste fotografiene. Problemet er når Morten elegant springer fra "er" til "bør". Spørsmålet han implisitt stiller seg her er "Hvorfor mener de fleste at en handling X avskyelig?"

Jeg har tidligere gått gjennom flere eksempler på "falske følelser". På spørsmålet "Hvorfor er tanken på å ha voksent, frivillig og beskyttet samleie med sin egen forelder eller søsken motbydelig?" svarer enkelte uten videre forklaring "Fordi det er galt!", mens andre vil si "Fordi det er et utviklingsmessig fortrinn å føle dette, har evolusjonen tilpasset oss slik." Morten vil trolig hevde at han vet dette er galt fordi han har tilgang til en absolutt moralsk lov som gjør det mulig for ham å vite hva som er riktig. Grunnen til at han vet at han ikke er gal, er at de aller fleste andre mennesker mener det samme som ham fordi de har tilgang til den samme moralske loven (eventuelt det samme evolusjonære opphavet).

For moralske absolutister melder det seg et problem som evolusjonsvitenskapen enkelt løser. Hvorfor er det slik, i hver eneste kultur vår sivilisasjon kjenner til, at blod er tykkere enn vann?

"Du har muligheten til å redde enten ditt eget barn eller to fremmede personer, men ikke begge gruppene. Hvem velger du?"

Etter de (vage) kriteriene som finnes for slike "moralske kompass" skulle vi konkludere med at det finnes en moralsk lov som sier at vi skal tenke mest på oss selv og de som deler våre gener. For hva tror du flertallet av menneskene på jorda ville gjort? Tror du de ville angret etterpå? Og dersom de ble presentert for det samme valget på nytt, ville de da valgt annerledes? (Og dersom du insisterer på at barn er gode moralske rettesnorer; hva tror du barn ville gjort?) Fordi også denne "moralske loven" er skrevet i hjertene (evt. cellene) våre, vet vi alle hva svarene på disse spørsmålene er.

Moralske spørsmål kan ha mange svar. Svaret på det egentlige spørsmålet - hvor kommer denne allmenngyldige "moralske loven" fra - har bare ett empirisk riktig svar. Vår felles utviklingshistoriske fortid.

(det er meget mer som kan skrives om Morbus Norvegicus' post, men det kommer i seperate oppslag senere)